!DOCTYPE html PUBLIC "-//W3C//DTD XHTML 1.0 Transitional//EN" "http://www.w3.org/TR/xhtml1/DTD/xhtml1-transitional.dtd"> Ingrid -

Ingrid Stenbeck

En bit av meg

  • Skrevet 18.02.2016 klokka 19:55
  • Kategori: Fra hjertet

Bloggingen for meg er et sted hvor jeg kan få utløp for mine følelser, opplevelser og alt det livet mitt har å by på. Jeg tror ikke noe særlig på filter, dette sier jeg dog med en litt lattermild tone. Fordi, alt med måte. 

Jeg leste innlegget til Sophie Elise her om dagen om bloggverden og "klikkhorer", og det at mange av bloggerene planlegger på en slik måte, ned til minste detalj, men det er så trist. Det er vel en av grunnene til at jeg liker Sophies blogg så godt. Hun er seg selv fullt og helt og vi får innblikk bak fasaden. Det er jo ikke noe særlig gøy å lese en blogg hvor du VET at innleggene er er planlagt og finpusset til fingerspissene? Eller? Det synes hvertfall ikke jeg. 

Selv liker jeg å være åpen og ærlig, men igjen, med måte. Det er jo selvsagt ikke alt som passer seg på en blogg heller. Når det er sagt så ønsker jeg å åpne meg enda litt til. Gjøre meg enda litt mer sårbar enn det jeg allerede er, for dere. 




Hvor jeg skal starte, eller hvordan skal jeg formulere meg? Dette er vanskelig. 

Helt siden jeg var liten, i mange år har jeg hatt en følelse av at noen har sett på meg. Et vesen, en person, eller bare en følelse av å bli sett på av noe jeg ikke selv kan se. Noe jeg ikke klarer å sette fingeren på. Jeg har denne følelsen nå, når jeg sitter her og skriver, men også når jeg er ute av huset. Følelsen er der konstant. Hele tiden. Jeg har aldri sett noe som helst som jeg ser på som rart eller følt meg redd, men jeg har bare undret over hva det kan være. 

For snart fire år siden mistet jeg en stor del av meg, morfaren min tapte kampen mot kreft og han tok med seg en del av meg da han dro. Jeg vet med meg selv at han er her, med meg. Fordi, det har jeg følt innpå meg, på en annen måte. Men, denne følelsen kom ikke for fire år siden, den var der også da, da han levde. 
Har prøvd lenge å tolke dette, alene, men det går ikke. Jeg er ikke redd, men det er dager hvor jeg synes det rett og slett er ubehagelig. 

Fått vite i ettertid at jeg har sagt til mamma da jeg var fem år at jeg trodde at jeg skulle vært to. At jeg hadde en tvilling. 
For noen år tilbake fikk jeg vite at, ja. Det var sant. Jeg skulle vært tvilling, men fosteret døde. Dette er noe jeg har tenkt mye på, i ettertid. 

Så, det er dét jeg tror det er. Min bror eller søster som prøver å passe på meg. 

Kanskje naivt? Kanskje barnslig? Patetisk? Latterlig? Ok. 

Men jeg tror det, har hørt at tvillinger har et helt spesielt bånd og tilknyttning til hverandre. Selv om jeg aldri fikk hatt hn i livet mitt så tror jeg at dette er en del av meg, og jeg savner hn. For hvem vet hvordan livet mitt hadde vært i dag, med en ekstra bror eller søster? 

Mer poesi 4.0

  • Skrevet 16.02.2016 klokka 19:52
  • Kategori: Fra hjertet

Synes fortsatt dette er litt ubehagelig, uferdig, rart, men dere er så gode og snille med meg som gjør det mye lettere for meg å være så åpen som dette.
Takk skal dere ha. Setter utrolig stor pris på det. 

Ring meg

Har prøvd så mange ganger

Å ta opp telefonen

Hjertet mitt gjør enda vondt

Når jeg tenker på deg

 

Men jeg vil prøve

Å spare deg

For stemmen min

Ordene mine

Tårene

 

Tungen

Som kommer til å forme et

''Jeg savner deg''

 

Fordi jeg vet

at du ikke

 

Savner meg

Processed with VSCOcam with a4 preset

Kortvarig glede

Hver gang jeg går på gaten

Ser jeg deg

Rundt hvert hjørne

 

Et millisekund

 

Tror jeg faktisk at det er deg

Som står der

Og jeg, jeg vil springe bort

 

Slenge meg rundt halsen din

Kysse deg på kinnet

  

Men så er følelsen borte

 

Fordi

 

Det er du også

 

Borte

 

For alltid

Mer poesi 3.0

  • Skrevet 07.02.2016 klokka 17:30
  • Kategori: Fra hjertet

Skuddår

Det skjedde hvert skuddår

At

Du smilte til meg

Sa fine ord

Kysset meg

Og mente det

Er det vondt å tenke tilbake

På det jeg hadde

Fordi

Jeg hadde

 

Ingenting

Processed with VSCOcam with c1 preset

Lille Lilje

De sa at han fikk henne til å

Springe ut i full blomst

Alt han så var

 

Seg selv

 

Når våren kom

 

Visnet hun bort

 


Har du ikke fått med deg de to andre innleggene med dikt? 
Klikk her og her for å lese :-)

Mistet meg selv litt

  • Skrevet 07.02.2016 klokka 12:56
  • Kategori: Fra hjertet

Dette har vært en veldig rar måned og snart er den første uken av februar over. 

Jeg har ikke følt meg helt som....meg. Vet ikke helt hvorfor, men håper at denne måneden blir bedre. Har rett og slett følt at jeg har mistet meg selv i det siste, når jeg egentlig skulle bruke dette året på å finne ut ordentlig hva jeg ville. - Vet jeg det enda? Nei. Søknadsfrist på skole er om knappe 3 måneder og jeg vil gjøre det JEG har lyst til, og ikke noe av det andre sier at jeg burde gjøre. Det er tross alt mitt liv. 

Livet er for kort til å ikke gjøre det du selv vil. Det jeg må tenke mer på, ta mer hensyn til er at livet mitt, det er her og nå. Ikke i går og ikke i morgen. Her og nå, i dag. Sykt klisjé å si kanskje? Men det er jo rene fakta.  Vedder på at flere av dere sier at dere skal vente til i morgen med feks å begynne med å spise sunnere? mindre tv-titting? Trening? Glem det. Hvert sekund teller. Du lever nå. Du vet ikke hva som skjer i morgen, eller om du i det hele tatt våkner opp fra søvnen din. 

Dette sier jeg til dere, men også mest av alt; til meg selv. Jeg må lære meg å sette pris på det jeg har og tiden min her. Oppleve nye ting, møte nye mennesker, kanskje lære noe nytt? Jeg har aldri ønsket å leve et a4 liv. Selv tenker jeg at det bare er en "mal" vi har blitt tvunget inn i og at det er en uskreven regel, at vi burde følge den. Men hva skjer om enkelte ikke vil følge den? Ja, jeg ønsker en utdannelse, ikke dét det er snakk om, men å studere i 5 år så rett ut i jobb og være i den samme jobben til jeg går av med pensjon er jeg lite interessert i.

Jeg har maur i rumpa og lopper i blodet. Jeg klarer meg ikke uten reising og nye opplevelser i livet mitt. Da kommer jeg til å bli ulykkelig og grå. SÅ jeg håper at februar er min måned og at jeg får brukt den til å finne tilbake til meg selv og hva jeg egentlig har lyst til å bruke tiden min på. 
Vet egentlig ikke hva jeg skal frem til med dette innlegget, men det vet jeg jo aldri..

Processed with VSCOcam with a5 preset

Føler også mye av dette ble litt vas, men måtte få tømt hjernen min litt en søndag ettermiddag. 


 

..OG!! Nå som jeg har postet litt dikt osv her så tenkte jeg kanskje å gjøre det fast hver søndag? Prøver det ut. (Nå vet jeg at ho mor blir glad i alle fall. ) 
Så mer poesi 3.0 kommer senere i dag :-)

Mer poesi

  • Skrevet 24.01.2016 klokka 21:35
  • Kategori: Fra hjertet

Hva sier dere til enda litt til? - Jeg fikk så gode tilbakemeldinger på mitt første innlegg med dikt(?) Kan jeg kalle dette dikt? Jeg vet ikke helt. Og jeg vet heller ikke om disse er like fine som de jeg allerede har postet. Blir rett og slett blind på eget arbeid. Men får håpe dette blir tatt godt i mot. 


 

Men selvfølgelig savner jeg deg

hvordan du holdt rundt meg

måten du sa navnet mitt på

men mest av alt 

savner jeg måten 

du fikk meg til 

å føle meg

 

elsket. 

 

Processed with VSCOcam with c1 preset

 

Borte 

Når været er slik som nå

savner jeg deg. 

 

Snøen henger så vakkert på trærne 

solen skinner så fint 

og jeg skulle ønske jeg kunne dele det 

med deg

 

Det gjør ikke like vondt lenger

men jeg våkner hver morgen 

med et lite håp

om å se deg. 

 

Dette har jeg aldri gjort før

  • Skrevet 13.01.2016 klokka 18:12
  • Kategori: Fra hjertet

Som dere sikkert har fått med dere så blir jeg veldig påvirket av poesi. Jeg elsker det, rett og slett. 

Etter at ren poesi kom ut i bokform så har det bare strømmet på med instagramprofiler proppet med dikt, poesi og fine ord. 

Jeg har lenge skrevet selv og tenkte å dele noe av det med dere nå. 



 Enkelt

Det å ha en hånd å holde i, en skulder å gråte på, et kinn å klemme og å bli møtt med et smil er noe av det beste som finnes.

 

Kjære

Èn ting må du vite; at jeg, jeg elsker deg

Hele deg
Fra topp til tå
Med hud og hår
Kropp og sjel
Hver eneste tåre
Hvert eneste smil
I latter og i sorg
Er jeg din

Men, vil du være min? 


 

Dette er litt vanskelig for meg. Aldri blottlagt meg på denne måten noen gang..  Derfor poster jeg bare to. Så ser jeg hvordan det går hehe. 

Hvor mange ganger er det ok?

  • Skrevet 27.11.2015 klokka 16:58
  • Kategori: Fra hjertet



Hvor mye smerte skal et hjerte tåle? Hvor mye smerte skal en kropp tåle?

Hvor mange ganger er det ok å falle ned i fosterstilling og kjenne på kroppen at en har det fysisk vondt, før det blir for mye? ? Hvor mye sorg skal du og jeg takle?
Hvor mange ganger skal øynene være røde av gråt?

Skulle ønske det var en fasit på det og at det var en maks kvote. Fordi jeg, jeg klarer snart ikke mer. Kroppen min er helt brutt ned, helt tom. 

Det er så rart å miste et menneske som man har hatt i livet sitt helt siden man var liten, og plutselig er de der ikke lenger. De er bare borte.
Så må vi prøve da.. Å holde motet oppe, rette oss opp i ryggen og leve livet som ?normalt? så godt vi kan, uten dette menneske som vi er så glad i.
Noen dager går bedre enn andre, og det er dager som er helt jævlige, men det må vi bare godta...

Sorg er noe vi alle kommer til å oppleve før eller senere og det er virkelig ingen lett tilværelse. Ikke noe du kan holde inni deg, da blir du bitter og lei.
Jeg lyver hvis jeg sier det blir bedre med årene, dagene, tiden.

Dette er en ting man bare må lære seg å leve med. Jeg vet det er vanskelig, tro meg! ? Noe som gjør det lettere er å snakke med de rundt deg om hvordan du opplever det, skrive ned tankene dine rundt sorgen (ikke grav deg helt ned) ? Tenk på de gode minnene dere har sammen, kanskje ikke så mye å holde fast ved tenker du, men jo.. Det er det faktisk.

Bare en liten utblåsning fra meg... Håper alle har en fin fredag!

Kjære deg, hvor er du?

  • Skrevet 23.11.2015 klokka 17:46
  • Kategori: Fra hjertet

Stadig popper det opp i feeden på face at en person er savnet "håper at så mange som mulig kan dele dette" står det, gjerne med navn og bilde av savnede. Trist tenker jeg, men skal ærlig innrømme at jeg deler slike saker sjeldent. ikke vet jeg hvorfor. Hva skader det liksom? - Hvorfor må jeg være så jævla selvsentrert og ego hele tiden? Kanskje nettopp det at jeg deler dette bilde kan hjelpe i saken? Man sitter trygt og godt i sin egen lille stue og tar ikke slike ting så innpå seg som man kanskje burde gjøre, det er faktisk mennesker det er snakk om, savnede mennesker, kanskje har de det vondt, kanskje ikke - hvem vet. Men det hjelper utrolig lite i søken å bare sitte på ræva..
Internett og mediene har en utrolig viktig rolle og en stor innflytelse når det kommer til slike ting. Da spres budskapet fortere. Tenk på de pårørende -  og om dette gjaldt deg. Ville du da at flest mulig skulle ha trykket på den lille knappen i hjørnet som sier del, eller ikke? - Tenk om det var deg. 

Jeg kommer fra en øy som ligger i Fredrikstad kommune og på lørdag ble en gutt på 23 år savnet, akkurat her. Husker han så vidt fra ungdomsskolen og det er veldig rart å tenke på at det nå har skjedd her, så nærme. Man tenker jo at det aldri kan skje en selv, greit det har ikke skjedd meg, men man får en viss tilknytning til saken når det er i ens eget nærmiljø enn når det ikke er det. Det setter liksom ett lite stuck i en. 



Liker ikke at jeg føler så veldig på dette, og at jeg tar slike ting så uendelig inn på meg, men det gjør jeg - virkelig. Her sitter jeg å tenker på han som er savnet, bare to år eldre enn meg. Kan de ikke finne gan snart, tenker jeg. Så blir vi ferdig. Så slipper vi å uroe oss mer om hva som har skjedd, eller hva som kanskje kan skje.
Jeg får fysisk vondt av dette og jeg tør ikke en gang tenke på hvordan de pårørende har det - helt jævlig, tenker jeg. Han er ens sønn, kanskje ens bror? 

Kjære deg, kom hjem. 

Her kan dere lese om Sondre og hva som har skjedd. Del gjerne

I ett med naturen

  • Skrevet 19.11.2015 klokka 21:48
  • Kategori: Fra hjertet

Hei. 

Har dere det fint?

Noen gang tenkt på hvor fin vinteren faktisk kan være? Ikke her, ved kysten vel og merke. Snøen legger seg ikke..
Når jeg kom hjem i sta så ble jeg bare stående på trappa å se, se på himmelen. Jeg er en som klarer å drømme meg bort i den minste ting. En sang, et bilde, et dikt eller en bok. Jeg føler så mye, gråter så lett, og synes mye er så uendelig vakkert. Vet ikke helt hvorfor det er slik, men har alltid vært sånn. Jeg kan sitte med en notisbok og penn og bare skrive, skrive ned tankene mine, i flere timer. Har lett for å rømme fra virkeligheten på den måten. Ikke at jeg ikke vil leve her og nå, men jeg liker tanken på å bruke nettopp en sang, eller et dikt for å komme litt bort. Det høres kanskje helt teit ut? - Men slik er altså jeg. 

Jeg liker å gå i skogen, lukke øynene, lukte og "klemme et tre" som mamma pleier å si - for å være i ett med naturen. Det er en deilig følelse. Det å stå i regnet når været er som verst. Du blir søkk våt bare du har vært ute i to sekunder, det er noe jeg setter pris på, noe jeg kan bli rørt av. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det vet jeg jo som oftest aldri. De som kjenner meg sier jeg er en gammel sjel i en ung kropp, jeg kan vel si meg enig i det. Det er ikke mange på min alder som setter pris på de små tingene som dette. 






Listen min er så mye lenger og bare jeg tenker på det blir jeg glad. Høres nesten ut som en sykelig glad person, men det kan jeg garantere dere at jeg ikke er, det er vel bare noe ved disse tingene som gir meg ro. 

Jeg er litt sint, litt lei.

  • Skrevet 17.11.2015 klokka 22:23
  • Kategori: Fra hjertet

Sitter ved kjøkkenbordet og drikker en kopp te før jeg sier takk og farvel til denne tirsdagen i vente på en ny dag.

Leser litt nyheter og får med meg bombetrusselen i Tyskland... Hva skjer med verden?
Scroller litt på Facebook og kommer over et bilde som en bekjent fra ungdomsskolen har postet. Det er bilde av en ung mann kledd i en uniform fra Bunnpris. Han holder et ark. På arket er det skrevet med store bokstaver "Hjelp meg til å få bli i Norge!" Min venn fra Ungdomsskolen har også skrevet en tekst til bilde så jeg skjønner fort at dette er en god kamerat av han og vedkommende på bilde har nå vært her i landet i 5 år, han kan snakke språket, er vel integrert i samfunnet vårt. Nå skal han bli sendt ut. 

Jeg er litt sint, litt lei. Vet at dette skjer ofte, med velfungerende, integrerte familier og mennesker det er vel akkurat dét jeg ikke forstår.
Er ikke dette litt feil prioriteringer? La mennesker som kommer hit etter søken etter noe bedre vente så lenge som i dette tilfellet 5 år for så å sende de ut igjen? Rask behandling av søknadene er det som må til. Får de ikke opphold, nei ikke la de være her. Send de ut igjen, men vær så snill ikke la de være her å få håpene sine opp for at dere ved en senere anledning tråkker på de.


Leser titt og ofte i media om barn som blir sendt tilbake til hjemlandet sitt når dette, vårt trygge, lille Norge er alt de kjenner. Men de som faktisk ikke har gidd eller ligger på latsiden og ikke gjør en dritt for å lære språket, eller få seg en jobb og bare soser rundt i gatene - de får lov til å være her?  Dette er kanskje noe ikke mange tør å si høyt, men det er slik det faktisk er. Den mentaliteten og måten å behandle asylsøkere på blir for meg helt feil. 


Når vi er i den situasjonen vi er i nå, så forstår jeg at det kommer mange hit til landet for å søke asyl, men har vi plass? I denne situasjonen er det ekstra viktig med kjapp behandling av søknadene. Vi vet jo ikke noen ting om hvem disse personene er og om deres bakgrunn. Send ut de som ikke får oppholdstillatelse og la de som får det, være her. Jeg er ikke i mot å hjelpe de som trenger det eller at flyktingene skal komme hit. Men vi har rett og slett ikke kapasitet til å ta i mot alle. Norge er lite og de er så mange. 

Det å be hjelper ikke en dritt!

  • Skrevet 16.11.2015 klokka 11:47
  • Kategori: Fra hjertet

De siste dagene har jeg rett og slett ikke hatt lysten til å åpne bloggen. Det har bare gått i nyheter på nyheter på nyheter - for å holde meg oppdatert på terroren i Paris, men nå må jeg si noe. 

I går var jeg en liten tur innom Twitter som jeg så, er en gang i blandt. Der var det en tweet som satt en liten stuck i meg. Det sto noe sånt som "Er forferdelig det som har skjedd i Paris, og håper det blir minimale skader, MEN DET Å BE HJELPER IKKE EN DRITT!"
Slike ting blir jeg rett og slett irritert på. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, eller hva jeg skal si. Hva får mennesker til å synke så lavt? Det er mange, i tunge tider som bruker bønn for å ha noe å støtte seg til. Man kan godt si at "hvis det hadde finnes en Gud hvorfor skjedde dette da?!" Men man kan ikke si til en troene at det å be ikke fungerer i en slik stund, eller i det hele tatt. Det er som å si til en som tror på evolusjon, at det er feil. Ja, jeg setter det kanskje litt på spissen nå, men håper dere skjønner hva jeg mener. 

Jeg er selv personlig kristen, nei jeg går ikke i kirken hver søndag, ber hver kveld eller kan bibelen inn og ut, men ja, trenger jeg litt ekstra å støtte meg til så folder jeg hendene mine. Høres kanskje ut som en bagatell for mange av dere, kanskje teit? Men vi mennesker har faktisk behov for å tro på noe som er større enn oss selv. Og ja, det er TRO. Vi vet ikke om det faktisk er noen der oppe som våker over oss, men også det er jo en liten trygghet, er det ikke? Det å ikke vite? 

Fullt klar over at det å be ikke får tilbake de en har mistet, og det vet vel de fleste. Ikke det jeg mener. Det blir ikke fred på jord eller slutt på terror og vi klarer ikke utrydde IS ved hjelp av bønn, men bare det å ha noe å støtte seg til i en slik tung tid er noe alle trenger. Uansett om du er troende eller ikke. 

Et stykke blå himmel

  • Skrevet 08.11.2015 klokka 12:15
  • Kategori: Fra hjertet

Det føles som om øynene mine aldri går tom for tårer. Jeg sitter her å tenker på deg og alt gjør så ufattelig vondt. Noen ganger tar jeg meg selv i å kjenne lukten av deg. Jeg savner lukten din, de gode klemmene. Den måten du tok hånden min på, trykket den to ganger, så opp på meg med de krystallblå øynene dine og smilte det fine smilet ditt. Jeg har alltid vært misunnelig på deg for de øynene. Jeg synes det var urettferdig. - De var så vakre. 

 

Måten du elsket musikk på var herlig å se på fra sidelinjen. Når du hørte en sang av Elvis var du i ekstase. Du vrikket på hoftene og lo den gode latteren så høyt at den runget i hele rommet. Det savner jeg. Du var flink til å danse. Lovet meg at du skulle lære det bort, men det fikk du aldri tid til. 

 

Sangstemmen din var ikke en av de aller beste, men jeg koste meg da jeg fikk høre deg bruke den. Kan huske du sa til meg «Du må synge med den stemmen du har vettu, jenta mi!» Jeg elsket måten du sa det på, fordi jeg var det. Jenta di. Det kommer jeg alltid til å være. 

 

Du sa det ikke var farlig der du lå i sykesengen og prøvde å holde motet oppe for oss. Det var så utrolig vondt for meg å se hvor syk du var den siste tiden. 
Vi hadde mistet kontakten med deg og jeg tok hånden din og du trykket den to ganger. Det var godt for meg, en liten trøst å vite at en del av deg forsatt var sammen med oss.

 

Du var min. Du var den jeg så opp til. Du var der for meg når jeg trengte deg. Du var verdens beste. Det er du enda. - For jeg vet at en del av deg fortsatt er med meg selv om jeg ikke kan se deg lenger. 

 

Dagen hvor du tok ditt siste åndedrag var jeg hos deg. Du var vakker der du lå i den hvite sengen. Det var den dagen hele verden min falt i grus. 


 

Sorgen er gammel, sorgen er ny. Jeg må bare lære meg å fly. 

Ingrid

Hei! Jeg er en jente på 21 år fra Fredrikstad. Blogger om alt som opptar meg mellom himmel og jord. Følg gjerne med :-)


KONTAKT
ingrid-kristine@hotmail.com
Norske blogger

Search

Bloggdesign

hits