Ingrid Stenbeck

En bit av meg

  • Skrevet 18.02.2016 klokka 19:55
  • Kategori: Fra hjertet

Bloggingen for meg er et sted hvor jeg kan få utløp for mine følelser, opplevelser og alt det livet mitt har å by på. Jeg tror ikke noe særlig på filter, dette sier jeg dog med en litt lattermild tone. Fordi, alt med måte. 

Jeg leste innlegget til Sophie Elise her om dagen om bloggverden og "klikkhorer", og det at mange av bloggerene planlegger på en slik måte, ned til minste detalj, men det er så trist. Det er vel en av grunnene til at jeg liker Sophies blogg så godt. Hun er seg selv fullt og helt og vi får innblikk bak fasaden. Det er jo ikke noe særlig gøy å lese en blogg hvor du VET at innleggene er er planlagt og finpusset til fingerspissene? Eller? Det synes hvertfall ikke jeg. 

Selv liker jeg å være åpen og ærlig, men igjen, med måte. Det er jo selvsagt ikke alt som passer seg på en blogg heller. Når det er sagt så ønsker jeg å åpne meg enda litt til. Gjøre meg enda litt mer sårbar enn det jeg allerede er, for dere. 




Hvor jeg skal starte, eller hvordan skal jeg formulere meg? Dette er vanskelig. 

Helt siden jeg var liten, i mange år har jeg hatt en følelse av at noen har sett på meg. Et vesen, en person, eller bare en følelse av å bli sett på av noe jeg ikke selv kan se. Noe jeg ikke klarer å sette fingeren på. Jeg har denne følelsen nå, når jeg sitter her og skriver, men også når jeg er ute av huset. Følelsen er der konstant. Hele tiden. Jeg har aldri sett noe som helst som jeg ser på som rart eller følt meg redd, men jeg har bare undret over hva det kan være. 

For snart fire år siden mistet jeg en stor del av meg, morfaren min tapte kampen mot kreft og han tok med seg en del av meg da han dro. Jeg vet med meg selv at han er her, med meg. Fordi, det har jeg følt innpå meg, på en annen måte. Men, denne følelsen kom ikke for fire år siden, den var der også da, da han levde. 
Har prøvd lenge å tolke dette, alene, men det går ikke. Jeg er ikke redd, men det er dager hvor jeg synes det rett og slett er ubehagelig. 

Fått vite i ettertid at jeg har sagt til mamma da jeg var fem år at jeg trodde at jeg skulle vært to. At jeg hadde en tvilling. 
For noen år tilbake fikk jeg vite at, ja. Det var sant. Jeg skulle vært tvilling, men fosteret døde. Dette er noe jeg har tenkt mye på, i ettertid. 

Så, det er dét jeg tror det er. Min bror eller søster som prøver å passe på meg. 

Kanskje naivt? Kanskje barnslig? Patetisk? Latterlig? Ok. 

Men jeg tror det, har hørt at tvillinger har et helt spesielt bånd og tilknyttning til hverandre. Selv om jeg aldri fikk hatt hn i livet mitt så tror jeg at dette er en del av meg, og jeg savner hn. For hvem vet hvordan livet mitt hadde vært i dag, med en ekstra bror eller søster? 

Elise

19.02.2016 kl. 01:33
<3
Ingrid

Hei! Jeg er en jente på 21 år fra Fredrikstad. Blogger om alt som opptar meg mellom himmel og jord. Følg gjerne med :-)


KONTAKT
ingrid-kristine@hotmail.com
Norske blogger

Search

Bloggdesign

hits